Forrige uke var jeg på ultralyd der legen fant forhøyet puls hos minstemann. Dette er fordi morkaken de deler har begynt å favorisere størstemann, og han mottar så mye som ca 2/3 av næringen som tilbys. Dette igjen betyr at minstemann får næring og at han legger på seg - men i mindre grad enn vi ville forventet og ønsket. Dette er selvfølgelig en utfordring. Hvor lenge skal vi la dem forbli i livmoren og få forskjellig mengde næring? Når er nok nok? Og når er det forsvarlig å avslutte svangerskapet?
I går var jeg på ny måling, denne gang kun blodstrømsmåling for å sjekke hvordan pulsen er i de to fostrene. Og igjen kunne legen konstatere det samme. Lillemann har høyere puls og stresser mer med å få mat i seg enn storebroren. Han har også begynt å kompensere for næringsopptaket ved å utvide blodårene til de store organene. Dette er ingen farlig "reaksjon" for ham, det er kun en prosess han setter i gang for å kunne fungere optimalt. Jeg fikk også CTG-scanning der de sjekket pulsen til de to, og bevegelser/spark. De var veldig fornøyde med begge to og godkjente scanningen.
Jeg har fått ny time allerede neste uke for å måle vekst og blodstrøm. Om det da viser seg at lillemann fremdeles ligger etter skjema og får for lite næring, blir det aktuelt å avslutte svangerskapet. Da jeg er jeg også kommet så langt (33 uker) at jeg ikke behøver å få lungemodning til de to.
Plutselig er alt så nære. i Helgen har foreldrene våre vært her på besøk og hjulpet oss med å komme helt i orden til barna kommer. Men terminen er jo ikke før om 8 uker. likevel er alt veldig nære. om det viser seg at lillemann sliter med å legge på seg i magen, kan det være at vi blir foreldre i løpet av de to neste ukene. Tenk det! Det er så vilt, og så fremmed at jeg liksom ikke klarer å ta det helt innover meg. Jeg snakker med leger og jordmødre om det. Jeg snakker med Espen, mamma og pappa om det. Men likevel blir det liksom så fjernt. Det er da ikke enda! Jeg klarer ikke å forstå selv hvor fort ting kan komme til å skje. Det hele skremmer meg litt, og jeg rammes av en slags panikk-angst. Hvordan i alle dager skal dette gå?
Jeg vet med meg selv at det hele kommer til å gå utmerket flott, og at vi kommer til å få den hjelpen og støtten vi trenger fra alle rundt oss, inkludert leger, familie og hjelpepersonell. Men tankene om utilstrekkelighet streifer meg likevel. Nå er det bare å ta dag for dag, og jøre det beste utav enhver situasjon vi kommer opp i. Så er det ikke så mye mer vi kan gjøre. Jeg satser på at det hele kommer til å gå bra til slutt uansett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar