Hodet opp av sanden..

Det er ikke første gangen jeg gjør dette. Åpner blogger.com. Ser på innleggene mine, tenker, vurderer, skriver... og som alltid. Forkaster. 

Det er lenge siden jeg brukte bloggen min aktivt. Det er så lenge siden at det noen ganger gjør vondt å tenke på. Jeg savner virkelig å skrive - for meg selv, og for de som skulle finne på å lese innleggene. For meg har skrivingen lenge vært en terapi, lenge før jeg ble gravid om omgjorde bloggen til en gravid-/mammablogg. Og det å bruke bloggen gjennom graviditeten, ble på mange måter en dagbok, så vel som en kanal til mennesker jeg bryr meg om, og vice versa. 

Nå har det gått over et halvt år siden sist jeg for virkelig la ut et innlegg, og kjenner skrivekløen kryper oppover hendene på meg. Jeg savner å kunne sette meg ned og tømme ut tanker og følelser. 

Jeg kom til et punkt i bloggingen hver jeg følte et press om å være "perfekt". Jeg skulle være hjemme i mammapermisjon, guttene skulle være rene og pene til en hver tid, jeg skulle rekke å lage middag, bake og være fresh og fin til en hver tid. For meg ble det for mye. Å skulle brette ut på nett om meg og min perfeksjonisme ble for dumt. Det føltes falskt i en hverdag jeg lett glemte å nyte. 

Hvem bryr seg om en gulpeflekk, en rask middag og lite kaker å by på? Jeg hadde nok med å være en god mamma for Eirik og Haakon, og la dermed vekk bloggingen. 

Nå er jeg kommet til det punktet hvor jeg aldeles ikke ønsker at guttene skal være den sentrale delen av bloggen, de vil nok være tilstede nå og da; men bloggen er MIN, og jeg vil ikke at det skal gå ut over mine barn. 

For å oppdatere litt. Vi er kommet til mars 2013, og det siste halve året har vært fylt med store og små begivenheter som har vært gull verdt! I august startet jeg på mitt siste år på bacheloren i Geologi, og kom fort inn i den nye klassen på skolen. Samtidig begynte Eirik og Haakon i barnehagen, og vi hadde en liten måned med innkjøring som gikk over all forventning. Det har nok mye med at de har hverandre, og at de dermed er trygge sammen.
I oktober dro jeg på feltkurs i Sedimentologi til Sorbas i Spania. Det var en hel fantastisk uke! Geologi er på sitt beste i felt, og slår aldri feil. Den måneden var jeg også på tokt med forskningsbåten til UiB - Hans Brattstrøm. Dette skulle senere vise seg å være min store lidenskap. 

I november tok guttene sine første steg, samtidig som eksamenslesningen min for alvor tok seg opp. Dagen etter siste eksamen, satte vi alle 4 oss på flyet nordover, og var 3 uker på juleferie hos guttenes farmor og farfar. Det ble en lang ferie, med jekselfrembrudd, 2 runder med 40 i feber, og søvnløse netter fra vi kom til vi dro. Det ble, tross all sykdommen, en koselig jul med flotte gaver, godt lag, og fine dager. 

Januar kom, og skolen begynte på ny. Jeg hadde store problemer med å finne fag som passet sammen, og som jeg - ikke minst - hadde lyst å ta. Jeg fikk heldigvis få lov til å melde meg opp i Maringeologisk og Geofysisk feltkurs - det faget jeg aller mest ville ta. 

Og det svarte seg! For i februar fikk jeg være med på det største forskningsskipet til UiB - G.O. Sars. Den turen var helt fantastisk, og det var under båtturen at jeg fikk "åpenbaringen". Dette er helt riktig for meg. Jeg brenner virkelig for dette fagfeltet. 

G.O. Sars er et stort skip...

...og jeg digget uniformen vår på hangaren; en deilig varm dress med GEO logo!

Jeg har altså lyst til å begynne å blogge igjen. Om akkurat hva, jeg er veldig usikker på, men jeg har en trang til å skrive, og vil dermed bruke bloggen som en arena for nettopp dette. 

Jeg vil til slutt takke alle dere som hele tiden er innom og kikker her, følger meg på instagram, og som gir meg koselige tilbakemeldinger. Dere er kjekke! 

Gleder meg masse til videre utfoldelse på Randeberg.org!