Eirik og Haakon 7 mnd

Jeg tenkte aldri over at jeg kom til å si det. 7 mnd. Guttene våre er liksom blitt så store. De er ikke nyfødte lenger, og jeg blir nesten litt satt ut når folk sier 'gratulerer' til meg når de ser jeg har to. Gratulerer var jo for lenge siden! Nå spreller de rundt på gulvet, får tak i ting langt borte om de vrir seg mot det i mageleie. De reiser seg opp på strake armer, og sitter nesten selv.

Alt som kan i munnen, går i munnen. Fingrer, leker, skjeer, ledninger (NEI!), and the list goes on. Det klør nok veldig inni der, spesielt for Eirik. Stakkars små.. De har plenty med leker, og studerer, slår, river og sliter i lekene. I tillegg har de begge begynt med noe som ikke er like hyggelig for oss voksne. Hyling. Våre små har nemmelig oppdaget stemmene sine, og har forstått at hyling er gøy! Desverre er ørene våre helt - øre - etter all denne hylingen. Det er overhode ikke noe 'lei-seg-sint-eller-frustret'-hyling, de hyler og smiler. De hviner av glede idet de oppdager at de høye lydene kom fra dem selv.

Speil er også blitt en storfavoritt, og å studere det mennesket som gjør helt likt dem selv i speilet er kjempespennende! vi har et figurspeil som har stått bortgjemt på soverommet som vi nå har plassert i stua, og det er meget interessant for de små. spreller, prøver å ta på speilet, og smiler og snakker med seg selv inni der.

Ikke minst er de små blitt enda mer observante på hverandre. Nå vet de at de er to. De har samme språket, som tilsynelatende har den samme betydningen. De tar på hverandre, stryker, føler, klyper, og sikler. Herligst er de når de ligger på gulvet sammen, og legger hodene helt inntil hverandre. Det er så nydelig. Dessverre har jeg ikke klart å fange dette opp på hverken film eller bilder enda, og om jeg har er jeg altfor trøtt til å lete de frem.

Det jeg derimot har, er dette. Hans Anders har vært vår private fotograf, og knipset bilder av de to både i går og idag.