18.11.2011

God morgen.

Dagene går i ett her i Bergen. Jeg er sliten, og bruker den meste tiden sammen med de små. Nå sover de mye mindre, og vil underholdes mye mer enn tidligere. Jeg koser meg virkelig med de to, men merker det tar på å være så mye alene med dem. De er mye mer viljesterke enn den første tiden, og skjer ikke ting med en gang, blir det ramaskrek før jeg får tenkt meg om.. Jeg er så glad de får både flaske og tutt(smokk), sånn at jeg i det minste kan kose med én om gangen.

I butikkene er det meste av julen på plass nå, og den deilige følelsen det gir å kunne glede seg til jul er ubeskrivelig. Én tur til byen og jeg er bergtatt. Den herlige stemningen, forventningene, luktene. Åhh, jeg gleder meg sånn til jul! Dette året har jeg også mulighet til å glede meg. De siste årene har førjulstiden gått i pensumlesing og pugging. I år kan jeg faktisk kose meg. Jeg gleder meg til å reise til Stavanger med den lille, flotte familien min, spise god mat med de som gjør meg glad, og være i lag.

Julekortene er laget i stand, nå venter jeg bare på bildene som skal være inni kortene, som er på vei i posten. Det er deilig å finne tid til å gjøre ting som jeg liker å dille med, noe jeg ikke har hatt tid til tidligere. Nå kan jeg sette meg i sofaen med en baby på brystet og kose i mange timer, og så kan jeg ta det helt med ro. For en gangs skyld slapper jeg helt av når jeg setter meg ned. Det er helt fantastisk.

På mandag er guttene 11 uker gamle. Og nå merker jeg hvordan guttene henger etter i forhold til alderen og de terminfødte barna.. Eirik  og Haakon har endelig begynt å smile sosialt, og nå kommer smilene på rekke og rad. Jeg prøver å fortelle meg selv at det er helt vanlig.. De er seks uker for tidlig fødte, og sosial utvikling vil ikke komme før de egentlig skulle vært 6 uker. Så terminmessig er ikke guttene mer enn 5 uker. Og så vet jeg også at man ikke skal sammenligne barna, i det minste ikke når jeg i mitt ville hode sammenligner for tidlig fødte barn med fullbårne barn. Da er det jo dømt til å være forskjeller.

Jeg er heldig som får oppleve dette - uansett om de smiler når de skal eller ikke. Jeg får oppleve å være mamma, og for det er jeg så takknemlig. Mine to hjerteknusere..