Hodet under armen..

.. og armen i bind..

Uken som har gått har vært helt intens, og virkelig absurd. Vi har spist og sovet hele gjengen, og ikke gjort stort annet. Guttene vokser seg til, og blir mer våkne og viljesterke for hver dag. Guttene er fremdelen sovebabyer, men når det er noe de vil si ifra om, er det tydelig med et helt annet temperament enn tidligere. Men de er jo bare helt herlige, og jeg kan ikke annet enn å kose meg, selv om guttene hyler i fra seg.

Forrige fredag var hele familien på shoppingtur på Lagunen. Det hele gikk superfint, og mamma var ikke sein med å finne på en plan B da vi hadde glemt tuttene til guttene. Jeg kjøpte en pakke tutter på butikken, og så fikk jeg te-vann på McDonalds som jeg la tuttene oppi en liten stund. Det må da kunne gå an å improvisere når uhellet er ute.

vi kom oss hjem igjen, og fikk mat i guttene som hylte og gapte, og var sinte for at vi var litt forsinket. En stresset og sliten mamma og pappa kan da ikke være superhelter hele tiden? Det beviste vi den dagen, for borte ble bilnøklene, og borte er de fremdeles. Så denne uken har vi endevendt hele leiligheten, saumfart gårdsplassen, lett og lett - men uten hell. Uti uken bestemte vi oss for å ringe falcken, for Espen mente han hadde reservenøkkelen i hanskerommet i bilen (bilen har vi låst, så nøkkelen har kommet inn fra bilen i det minste). Falcken kom, falcken prøvde, falcken dro, uten å kunne hjelpe. Han prøvde å få opp bilen etter alle kunstens regler, men etter å ha prøvd å åpne alle dørene, uten hell, konstaterte han med at bilen hadde aktivert en såkalt "deadlock", som ikke lar bilen åpnes innenfra heller. Etter mye fikling, klarte mannen jammen å hoppe inn vinduet i bilen, og lette vilt etter nøkkelen inni bilen, men ingen nøkkel var å finne. Det verste med det hele, sett fra mitt ståsted, er at barnevognen ligger innelåst i bilen. Jeg er totalt isolert her hjemme, og jeg har avbestilt flere avtaler hos lege og helsesøster pga dette.

For et par dager siden fikk vi beskjed fra foreldrene til Espen at de hadde funnet bilnøkkelen hos dem, så de har sendt nøkkelen nedover nå. Vi hadde et øøørlite håp om at nøkkelen lå i postkassen idag, men den var helt tom da jeg sjekket tidligere. Jeg savner sånn å være ute. Jeg savner å kle på guttene, og gå tur ute. Været har jo vært helt forferdelig her i det siste (inkludert da falcken var her), men idag skinner solen som den aldri har gjort noe annet.

Det blir nok enda en dag inne i finværet, mens nøkkelen reiser den lange reisen fra Brønnøysund. Ahh, herlig!