Den beste tiden jeg har for meg selv er på natten.

Du leste rett. På natten.

Siden jeg sover lenge på dagene, og ofte har en hvil på dagen, blir det til at nattesøvnen kommer snikende en god del senere enn for Espen sin del. Da har jeg min kvalitetstid. Da styrer jeg musikken, Tvn og det jeg ellers måtte føle for.

Om natten kommer også kreativiteten min best frem. Midt oppi bleieskift, mating og «kjærestetid» forsvinner store deler av kreativiteten min, og gjemmer seg langt inne. Når natten siger på, får jeg endelig utløp for alle mine rare ideer og tanker.

Livet med de to små er ufattelig kjekt. Det er mye arbeid, og de gråter på skift. Når den ene endelig har roet seg, begynner den andre. Dette gjelder heldigvis de færreste dagene, og som oftest er de kosete sovebabyer som trives best i mammas og pappas armer eller i vognbagene sine.

At guttene er samkjørte til det ytterste, er en kjempeviktig ting for oss. Her en kveld klarte jeg å få guttene usynkroniserte. Haakon ble sulten en time før Eirik, og jeg valgte å la Eirik sove. Ikke lurt. Da jeg akkurat hadde sovnet selv etter å ha gitt Haakon mat, våknet Eirik og hylte etter sitt måltid. Jadda. Da fordoblet jeg mate-prosessen, i tillegg til at guttene gjennomgående ville ha forskjellig spise-skjema. I løpet av de to neste matingene klarte vi å samkjøre dem igjen, for vi kan verken tvangsfóre dem, eller drøye matingen for lenge. Det blir BARE feil igjen.

Når guttene til vanlig er samkjørte, er dagene veldig greie. Nå, 7 uker gamle, vil de ha mat ca hver 3.-4. time. De får mat på flaske, og får kun tillegg. Jeg prøvde en stund å gi dem på likt, med hver sin flaske i munnen i hver sin vippestol, men jeg følte det ble så upersonlig. Jeg vil at guttene skal få mest mulig kroppslig kontakt, selv om de ikke får pupp. Det får de ikke om de sitter i stolene. Derfor får de mat i fanget mitt, en etter en. Det tar jo litt tid, men det betyr ikke noe. De spiser så fort at det ikke gjør noe om den ene venter 5-10min til eller fra.

Når de da er samkjørte fungerer de jo som én baby – siden alt skjer på likt. Man har bare én ekstra bleie, dobbelt så mye NAN å lage, og dobbelt så mye kosetid. Og nettopp dette er det beste. Kosetiden. De er så herlige begge to.. Når de graver ansiktene dypt nedi halsgropen min, kan jeg kjenne den myke huden deres, de små rynkete fingrene deres som stryker halsen min i et forsøk på å bli kjent med mammen sin, og de nydelge øynene som stirrer rett inn i mine. Jeg får faktisk tårer i øynene når jeg ser for meg denne nydelige kosetiden. Verdens beste små gutter.

Eneggede tvillinger har, én gang, helt i starten, vært kun ett individ. Frem til det ene individet delte seg i to, og ble Eirik og Haakon. De er likere og likere for hver dag. Men én ting med dem er veldig forskjellig, og det er personligheten. De har allerede vist at de er vidt forskjellige mennesker. Eirik er en sta liten gutt, med kraftig røst, og en sterk vilje. Haakon er den sarte av de to. Han gråter sårt når noe er galt, og viser verdens søteste bretteleppe når han ikke er fornøyd. Han er likevel den av de to som kan vente. Han sitter fornøyd i vippestolen sin og venter tålmodig på å bli matet. Han studerer nøye alt rundt seg med iver og er som regel alltid blid. Eirik, han derimot, han sitter i vippestolen med knipende øyne og hylende av utålmodighet. Ting må skje 'NÅ!!' for ham – og han gir seg ikke før vi henter ham opp og bærer ham rundt. Først da er han en veldig interessert liten gutt som kan kose seg med mamma og pappa.

Jeg er så glad for at Espen og jeg – vi to – får oppleve dette! Tenk – vi har to små babyer på én gang. To små som utvikler seg på hver sin måte. To små som krever all vår oppmerksomhet og all vår kjærlighet. To små som er så høyt elsket, og to små som er verdens flotteste mennesker.

Mammas lille engler <3