Det siste halve året mitt har vært et tøft semester. Det som skulle bli et kjekt semester med Osloturer, spennende fag og gode opplevelser med Espen og venninnene mine, ble plutselig helt annerledes enn jeg hadde sett for meg. I februar tok jeg en positiv graviditetstest, og i løpet av minutter så jeg hele fremtiden min bli snudd på hodet. Jeg var så glad, misforstå meg rett - men det ble ikke som jeg hadde planlagt.
Ikke lenge etter begynte prøvelsene å stille seg i kø. Morgenkvalmen meldte seg for fullt, og raskt så jeg hvordan kreftene mine ebbet ut i takt med kvalmebølgene. Jeg visste ikke at et menneske kunne spy så mye og så lenge. Legen sa at jeg måtte finne meg i å spy frem til uke 12 ca, og jeg gikk og ventet på den magiske uka, mens bøttene fyltes hjemme. Uke 12 kom og gikk, og kvalmen fortsatte. Omtrent på denne tiden hadde vi våre første turer ut i felt i geologien, og jeg så med skrekk på hvordan i alle dager jeg skulle klare å komme meg gjennom feltkurset uten å spy meg i hjel rundt om kring. Merkelig nok holdt jeg meg på både kvalme- og spyfri hele feltkurset, noe som sjokkerte både meg og de nærmeste rundt meg. Like etter feltkurset var kvalmen tilbake, og stjal utallige forelesninger og øvingstimer og ikke minst krefter. Hvordan skulle dette gå?
Ukene fortsatte å gå, og etterhvert så jeg hvordan kvalmen sakte men sikkert trakk seg tilbake. Dette skulle nok gå bra. Likevel fantes det svært dårlige dager blant de gode, og det å stille opp på skolen uthvilt og fit for fight var ofte utrolig hardt. Men hva skulle jeg gjøre? Sette meg på bakbeina og nekte å gjennomføre? Det var ikke noe alternativ. Sommerferie skulle jeg ha på likt med de andre.
18. mai ble en spesiell dag for Espen, meg, og de fleste rundt oss. Vi skulle på ultralyd og se barnet vårt for første gangen. Jeg var spent, og så nervøs at man skulle tro det var eksamen. Hadde jeg riktig i det jeg følte, nemlig at jeg bar en gutt? Var jeg like langt på vei som jeg hadde beregnet? Og ikke minst; var barnet friskt?
Espen og jeg bare kikket på hverandre da det begynte å gå opp for oss. Herregud, det lå ikke bare én gutt i magen, men to! Tvillinger! Eneggede! Herlighet, hvordan var dette mulig?
Det ble en gledens dag for oss alle. Og "farmor" brukte mange timer på å forstå at vi ikke løy. Hun ringte og kryssforhørte oss mange ganger, for hun klarte ikke å tro på oss. Men hun var så glad. Og vi var - og er- så glade!
De siste ukene har karakterene fra dette halvåret ankommet, og jeg har ventet spent på å motta alle karakterene. Hvordan gikk det dette halvåret? Tross alle de vonde dagene? Har jeg bestått året, eller ble det mye å gjøre om igjen?
Idag kom da den siste karakteren, og jeg kan med god grunn gi meg selv en klapp på skulderen. Alle fagene er bestått, med glans, og jeg er enda et skritt nærmere bachelorgraden min. Jeg er så stolt over prestasjonen min dette halvåret. Jeg føler nesten ikke jeg har vært på skolen noen ting, og det er vondt å se tilbake på.. Men jeg har klart det. Sammen med jentene mine; Camilla, Mona og Amalie har jeg klart å komme meg i land med hele sulamitten!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar