Det er tungt å være uten sambo. I en måned har jeg vært hjemme hos foreldrene mine og jobbet. En måned har jeg vært uten Espen. Og en måned har jeg savnet ham.
Det er urolig rart at en kan savne en person så mye, slik at det å sovne om kvelden blir et kjempeproblem, maten blir vanskelig å spise og at man hver dag lider av kronisk savn.
Det gikk veldig fint de første ukene, men nå begynner alt bare å bli vanskelig. Forholdet styrkes selvfølgelig av at vi lærer å være fra hverandre litt, og det styrkes også av at en må holde sammen med avstanden.. Men to måneder tar snart knekken på meg..
Jeg savner alt ved ham - smilet hans, måten han ler på og måten gjør seg morsom på, at han får meg til å le, og måten han sjarmerer meg på.
Det er viktig å ha god kommunikasjon selv om man ikke kan snakke direkte med hverandre.
Det er lettere å forstå hvor viktig han er i hverdagen min, når jeg er uten ham. Alle de små tingene som gjør hverdagen vår til den hverdagen jeg gleder meg til å våkne til.
Uten ham nå, er alt bare tomt. Ingenting er som det pleier å være når vi er fra hverandre.
Savner deg Espen.. kom hjem <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar