Headshot

Du vet den følelsen av å våkne og ikke orke å stå opp? Alarmen ringer og ringer og det er tiltak og bare løfte armen for å slå den av. Uansett hvor mye du kjemper for å komme deg opp er det ingenting som nytter, du blir liggende i sengen som et dovendyr, uten så mye som et hint av ønske om å komme deg opp.

Idag var en slik dag. Den eneste forskjellen var at jeg virkelig ville opp. Jeg ville opp og stå. Ville opp på skolen og gjøre det som skulle gjøres. Men livet fungerer ikke slik. Noen ganger må en gi slipp på en ting for at en annen ting skal kunne passere. For meg var det jævlig idag. For idag da jeg stod med en oppvask jeg hadde lovet og ta halv 9 i morges kjente jeg hvordan det hamret inni hodet. Hvordan en eller annen galning hadde tatt bosted inni hodet mitt og holdt nå konsert for et heavy metal band eller noe. Det er ikke gøy.

Migrenen min elsker å komme ubeleilig. Den elsker å komme de dagene der jeg i allefall ikke har tid til å være syk og sengeliggende. Den kommer de dagene der jeg har viktige innleveringer og viktige ting som skjer på skolen. Dager som eksamen, geofysikkinnleveringer eller når jeg har 9.timers vakt på jobb (les hadde).

Idag hadde jeg ikke tid. Idag hadde jeg viktige ting å ta meg av på skolen og også hjemme. Men jeg har ikke hatt sjans. Ikke en plass. Jeg lå i sengen stort sett hele dagen og sov.

O'mighty headshotday.